Jeg vet aldri hvor jeg har deg. I dag er det anspent stillhet som møter meg når jeg setter meg ned ved siden av deg og logger meg på. Du møter ikke blikket mitt, bare smiler lurt for deg selv.

Noen minutter senere blinker det gult på verktøylinjen. Du har sendt meg en melding, en lenke. Jeg klikker og snart synger Damien Rice ”Can’t Take My Eyes of You” i øret mitt.

Da smiler jeg lurt jeg også.

Vi har vært ved dette punktet før, mange ganger. Hvor det har bygget seg opp over lang tid – med blikk i smug, meldinger og en lillefinger over underarmen – og der den plutselige nærheten får det til å boble over.

Idet blikket mitt møter ditt, løper du. I redsel, avsky? Jeg vet ikke. Trolig i et anslag av fornuft.

Så, med motstridende magefølelser, holder jeg tilbake mens jeg lengter etter din hud mot min.

Denne gangen orker jeg ikke slåss – jeg møter leppene dine og beveger meg som et instrument mot fingerspissene dine.

Jeg lar tankene fare idet jeg kjenner pusten din mot halsen. Kanskje – hvis jeg bare ligger helt stille – kanskje du ikke løper denne gangen.

Det er denne redselen. Redselen for å miste taket, slippe grepet, la seg rive med og la en annen ta føringen mens man selv fylles med bobler og sommerfugler. Redsel for risiko. For å treffe asfalten med full styrke, få hjertet knust eller snuble i egne ben. Men noen ganger er det nettopp denne risikoen som gjør livet verdt å leve.

I et forsøk på å slå i hjel litt tid sirkler jeg parfymehyllene på butikken.

Og det er rart hvordan «Laura» er Vivian og russetid. Hvordan Stella McCartneys «In Two» er sinne og fortvilelse, «Bright Crystal» er jul og sommer på samme tid, mens «Light Blue» er lengsel og såpebobler.

Jeg sprayer litt på den ene votten.. Så kan jeg lukte litt deg selv om du ikke er her.

I årevis har jeg stuet vekk håp og drømmer fordi jeg visste det var utenfor din ønskebrønn – det var ikke noe du ville bidra til eller være en del av. Når du nå er borte står det plutselig klart for meg – mine egne ønsker, behov og lengsler.

Og jeg vet hva jeg vil.

Hanne er høst.

Hanne er myke tepper og varme tekopper, med tærne godt krøllet opp i en stor og god lenestol. Hun ler denne fine latteren som kommer helt fra bak navlen, og er klokere enn hun vet.

Nok en gang tømmes jeg for energi. Som et badekar der proppen brått røskes ut, tømmes jeg for krefter. Ord. Handlinger. Tilbake er kun en vanndam på teppet.

Idet vi når Danmarksplass er det over – jeg er over det. Du får ikke lov å ødelegge mer, du kan ikke det. Matt sier “breathe in, breathe out, move on, break down”. Siste er unnagjort, nå skal jeg bare move on.

Jeg trekker pusten og sletter meldingene dine fra telefonen.

Så er dagen god og boblene er på plass. Solen skinner, ser du det?

Du smiler stille i sofaen mens jeg pakker de siste plaggene i kofferten og sakte lukker glidelåsen igjen.

Atter en gang skilles vi ved broa – og du snur deg ikke tilbake når du går. Jeg gråter hele veien til flyplassen. Ikke bitre tårer, bare tunge tårer av tomhet og sorg. Det er lenge siden jeg mistet deg, men hendene mine fomler og griper fortsatt ut i tomrommet der du brukte å være – på søken etter noe å holde om.

Så er der en ny by – som i doven sommersol holder en klamt fast og ønsker en velkommen. En by uten spøkelser og skumle skygger.

Her samler jeg øyeblikksbilder og setninger av gull.

Sammen strekker vi tærne i vann og drikker dårlig rødvin på verandaen. Og jeg er mer meg selv enn jeg har vært på lenge.

Hun ser fransk ut. Knærne opp under haka, armene tett rundt leggene. Hodet tilter lett til den ene siden, øynene er smale og leppene er presset ut og opp. Hun ser rett og slett litt fornærmet ut.

Men så smiler hun med kritthvite tenner og ler når du tar henne på kornet.

Je crois que je l’aime.

Det er sommerstille på huset. Overgangen fra sommerfriskt bondeland til klam arbeidsplass er enorm. Lønningsdag gir lønningspils, og folket har gått tidlig. Jeg tusler dovent rundt i gangene, henter IPod’en min – som en forvirret UPS-mann måtte levere på jobb, kjøper BonAqua i billigautomaten, stikker hodet innom Preben og blir småkvalm av assosiasjonene, spiser salat uten salatblad (den eminente salatbaren er rensket – folk spiser ikke grilla kylling i tredve varmegrader, idioter), skriver litt til Hannes ære, slurper i meg Solo-isen med doven ettertenksomhet, drømmer meg til Hemsedal og en arm å ligge på, stjeler penner fra lageret, og teller på fingrene om jeg er klar for å se realiteten i øynene i dag, eller om jeg skal drøye det litt til. Jeg utsetter avgjørelsen, tar med meg boka mi og setter meg i sjøkanten der jentene fra nyhetsdesken har kasta klærne og hoppa i vannet.

Det er stille. Varmt. Og ufattelig ensomt.